Når kan en investor som har tapt penger kreve erstatning fra rådgiveren som ga anbefalingene?

I Hjelseth Advokatfirmas temabrev-serie omhandler dette investeringsrådgiveres ansvar for å erstatte tap som kunder og investorer er påført ved å følge rådgiverens anbefalinger. Dette er knyttet til desember-utgaven av min podkast «Advokat Hjelseth om business og arbeidsliv».

Iblant har en investeringsrådgiver i realiteten vært en «selger» som har snakket uerfarne mennesker inn i investeringer de ikke har hatt forutsetninger for å forstå. Egenskapene ved investeringsobjektet er ikke forklart, risiko har vært underkommunisert og investoren vil ikke kunne bære tapet om investeringen feiler.

Dette temabrevet retter seg til deg som har gjort investeringer etter anbefalinger og råd, og mener du ikke ble ivaretatt. Og til deg som har noen i familien, på jobben eller i nettverket i samme situasjon. Mange vet ikke hvem de skal gå til. Advokatbistand i slike saker krever gjerne særlig kompetanse og erfaring.

Jeg har flere ganger bistått personer og grupper som har fremmet erstatningskrav etter investeringer som har vært anbefalt av profesjonelle rådgivere.

Systemet i lovgivningen og rettsutviklingen

Fortjenestemulighetene ved å henvende seg til forbrukere med penger i banken, og få dem til å investere, er store. Vanlige mennesker med «penger på bok» stoler gjerne på en «profesjonell rådgiver» fra et firma med tillatelse fra Finanstilsynet. Det er imidlertid ikke alltid grunn til en noen slik tillit.

Verdipapirhandelloven har detaljerte og strenge regler som investeringsrådgivere plikter å følge. Lovreglene om tjenesteyting i verdipapirmarkedet gir ikke-profesjonelle investorer høy grad av beskyttelse.

«Investeringsrådgivning» er verdipapirhandelloven definert som en «investeringstjeneste». Slike tjenester forutsetter konsesjon fra Finanstilsynet, som dermed fører tilsyn med virksomheter som yter investeringsrådgivning. Men tilsynet omfatter ikke erstatningskrav fra investorer som blir påført tap på grunn av rådgivningen. Dette er noe investor må forfølge selv, typisk ved advokat gjennom spesielle klageordninger og via domstolen.

Kravene til god forretningsskikk for investeringstjenester har blitt stadig strengere, blant annet som følge av finanskrisen i 2008 og den EU-baserte lovgivingen våre regler er basert på. Det har blitt oppmerksomhet omkring det store gapet («asymmetrien») mellom informasjon/kunnskap hos rådgiveren på de ene siden, og hos ikke-profesjonelle investorer på den andre siden.

Saker i domstolen og i media

Gjennom årene har saker i domstolen og i media medført oppmerksom på situasjoner der investorer regelrett har blitt svindlet. Dette er de grove tilfellene, der vanlige mennesker har blitt manipulert – og mistet sparepengene side i risikofylte investeringer de ikke hadde innsikt i eller forsto noe særlig av.

Det vanligste er imidlertid saker som tilsynelatende ligger i gråsonen. I vurderingen av disse sakene må man være klar over at kravene til «god forretningsskikk» for investeringsrådgivere er strenge og konkrete, og særlig slår dette ut i tilknytning til rådgivning til personer uten kompetanse eller erfaring. Men også mer erfarne investorer er beskyttet mot pliktbrudd fra verdipapirforetak og deres rådgivere.

Om «investorbeskyttelse» og kravet til «god forretningsskikk» mv.

Investeringsrådgivning er altså en av flere konsesjonspliktig investeringstjeneste etter verdipapirhandelloven.

Loven inneholder et helt underkapittel om investorbeskyttelse, nemlig i kapittel 10: «III Investorbeskyttelse». Her heter det i § 10-9 (1) – om god forretningsskikk – følgende:

«Verdipapirforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med god forretningsskikk. Foretaket skal opptre ærlig, redelig og profesjonelt i tråd med kundenes beste interesse og påse at markedets integritet ivaretas på beste måte. Foretaket skal ellers oppfylle kravene etter bestemmelsen her og §§ 10-10 til 10-17, og forskrifter gitt i medhold av disse bestemmelsene.»

I § 10-9 (3) står det følgende:

«Verdipapirforetak skal forstå de finansielle instrumentene foretaket tilbyr eller anbefaler. Foretaket skal vurdere om de finansielle instrumentene møter behovene hos kundene verdipapirforetaket yter investeringstjenester til, og skal blant annet ta i betraktning den identifiserte målgruppen av sluttkunder i denne vurderingen. Verdipapirforetaket skal sikre at det bare tilbyr eller anbefaler finansielle instrumenter når dette er i kundens interesse.»

Som man ser, skal målgruppen som kunden/investoren konkret tilhører tas i betraktning, inkludert kundens behov og interesse.

Som grunnlag for å vurdere om en investering er egnet for investoren skal rådgivningsforetaket innhente

«…nødvendige opplysninger om kundens eller den potensielle kundens kunnskap og erfaring fra det aktuelle investeringsområdet, samt kundens finansielle situasjon og investeringsmål, herunder kundens risikotoleranse og evne til å bære tap. Undersøkelsene skal sette foretaket i stand til å anbefale den investeringstjenesten og de finansielle instrumentene som egner seg for vedkommende, og spesielt at de er i samsvar med kundens risikotoleranse og evne til å bære tap.»

Foretaket skal også «søke å innhente opplysninger om kundens eller den potensielle kundens kunnskap og erfaring fra det aktuelle investeringsområdet».

Undersøkelsene skal sette foretaket «…i stand til å vurdere om den påtenkte investeringstjenesten eller det påtenkte investeringsproduktet er hensiktsmessig for kunden.»

Lovgivningen inneholder også krav til den informasjonen som investeringsrådgiveren skal gi til kunden, nemlig at informasjonen blant annet

er balansert, klar og ikke villedende,
omfatter hvorvidt investeringsrådgivningen er uavhengig eller ikke,
omfatter hensiktsmessig veiledning og advarsel om risiko forbundet med investeringene,
omfatter hvorvidt investeringen er tiltenkt ikke-profesjonelle eller profesjonelle kunder,
omfatter opplysninger om alle relevante kostnader og gebyrer,
har en forståelig form og som gir rimelig mulighet til å forstå arten av og risikoen

Hva skal til for at investor har et erstatningskrav mot investeringsrådgiver?

Grunnlag for erstatning må søkes i alminnelige regler om erstatningsrett – dvs. ansvar for uaktsom eller forsettlig opptreden (kalt «skyldansvaret»). Men om det foreligger brudd på rådgivers plikter etter lov eller forskrift, er dette absolutt et relevant utgangspunkt for et erstatningsansvar. Det skal en del til for at klare brudd på rådgivers plikter etter verdipapirhandelloven ikke vil bli ansett for å være uaktsomt eller forsettlig, og dermed et ansvarsgrunnlag. Ansvar for profesjonsutøvelse («profesjonsansvaret»), slik som investeringsrådgivning, er generelt strengt.

I ny finansavtalelov som forventes å tre i kraft i 2022, er det inntatt særlige erstatningsbestemmelser som vil erstatningsansvaret blant annet i relasjon til investeringstjenester etter verdipapirhandelloven.

I tillegg til at det må foreligge erstatningsgrunnlag (uaktsomhet eller forsett), må investor kunne påvise et økonomisk tap, som har sin årsak i den/de uaktsomme eller forsettlige handlingen (eller unnlatelsene) som investeringsrådgiveren har gjort seg skyldig i.

Personlig erstatningsansvar for styremedlemmer, daglig leder eller den ansatte rådgiveren selv

Foruten erstatningsansvar for verdipapirforetaket selv, vil det kunne være aktuelt med personlig ansvar for styremedlemmer og daglig leder i foretaket. Det er heller ikke utelukket med personlig erstatningsansvar for investeringsrådgiveren selv.

Slikt ansvar kan være særlig aktuelt der verdipapirforetaket er konkurs, eller forventes å gå konkurs. Her oppstår det spesielle spørsmål som jeg ikke kommer inn på her. Jeg nevner imidlertid at ved personlig erstatningsansvar for en ansatt investeringsrådgiver, gjelder det særlige regler for lempning av erstatningsbeløpet.

Ta gjerne kontakt om du vil vite mer – og lytt til min podkast som blir tilgjengelig midt i desember, der jeg vil komme nærmere inn på dette temaet.